Del 12: Det å bevege seg kjentes ikke normalt ut for det gjorde så vondt ..

For de som ikke har lest min historie om da jeg fikk kreft kan finne de på "Min kreft historie" og del 11 kan du finne her. Plus, det er noe galt med hele blogg-designet mitt så overskfiten min står opp på hverandre, men det står:

Del 12: Det å bevege seg kjentes ikke normalt ut for det gjorde så vondt ..

Da lørdagen kom var jeg nesten like dårlig. Smerten ifra både opersjonen og cellegiftene ble for mye. Fikk så vidt i meg mat og det eneste jeg ville var å komme meg hjem til min egen seng. Jeg var både sint og frurstrert. Jeg var klar over at jeg kom til å bli dårlig, men at jeg var så dårlig at jeg så vidt klarte å stå oppreist var et kraftig slag i trynet. Det å bevege seg kjentes ut som om kroppen min ikke var laget for, fordi det gjorde så vondt i både kropp og sjel. I tillegg så fikk jeg jo menstrasjon som ikke gjorde ting noe bedre og ble enda mer frustrert. Det var påske og de fleste hadde dratt hjem, så ble litt styr og hadde mange forskjellige sykesøstre- noe jeg hatet.

"Nei mamma, jeg orker ikke være er en dag til! Det eneste jeg vil nå er å komme meg hjem til sengen min! Så nå mamma, nå drar vi!"

Sta som et esel og bestemt som faen skulle jeg opp av den sykesengen, komme meg i bilen å dra hjem! Når jeg skulle reise meg opp ifra sengen og bevege meg så jeg sikkert ut som noen som nærmet seg hundre. Det gjorde vondt over alt, ingen ord kan beskrive hvor kvalm jeg var og lengsel hjem til min kjære gode seng var større enn størst. Etter å ha vert på Haukeland i en hel uke blir du passe lei. Passe lei av stemningen som ligger i luften, maten, sengen, å bli flyttet på og ikke minst- smerten.

Jeg måtte kjøres i rullestol ut i bilen for jeg hadde ikke sjangs til å gå 10 meter en gang. Jeg klarte så vidt å sitte oppreist og det eneste jeg følte hjalp var å ligge på siden i fosterstilling og vri meg i smerte. Vi kom oss til bilen, mamma hadde laget en liten "seng" til meg i baksetet med min kjære pute, teppe og dyne der jeg skulle ligge hele kjøreturen hjem. Jeg hadde poser jeg kunne kaste opp i, vannet og puta mi så nå var vi ready to go.

Det har aldri vert så herlig å legge seg ned i sin egen seng når vi kom hjem den lørdagskvelden. Men jeg klarte ikke annet enn å bli liggende heller .. Det kjentes ut som om cellegiften drog ut all energien kroppen min hadde for å fungere skikkelig. Det var så vidt jeg klarte å gå opp to etasjer for å komme til romme mitt og det er det tyngste jeg noen gang har gjort! Når jeg gikk i trappen såg jeg ut som en 80 åring, jeg klarte ikke å stå oppreist fordi jeg hadde så vondt i hele meg. Bare av å tenke på smerten nå og hvordan jeg hadde det for tårene til å trille, det gjør så vondt å se tilbake ... 

Jeg ville bare ligge i sengen, ligge der og synst synd på meg selv fordi dette var det siste jeg hadde sett for meg at en sommer skulle bli. Det var vanskelig å få i seg både mat å drikke, det å vokne var helt grusomt for da kjente jeg smerten igjen og det å bare ligge der i sengen nesten livløs en hel dag var helt jævlig. Smertestillende funket jo ikke så smerte den sommeren ble min bestevenn. Smerte i både kropp, sinn og sjel. Tankene stopper ikke akkurat opp når du ligger å ikke gjør noen ting. Personene som er glade i meg, som visste at jeg hadde kreft, var der alt de kunne- men jeg har aldri følt meg så alene før. Stakkars de rundt meg gjorde jo alt de kunne, de visste jo ikke bedre og ville meg bare godt. Stakkars mamma, hun gjorde alt for meg ... herregud tårene stopper ikke å trille en gang. Huff ...

Det verste var at dette skulle ikke bare skje en gang, men hele sommeren i over 4 måneder annenhver uke, 6-7 dager i uka!

-

Jeg må desverre stoppe her. Det er derfor jeg ikke har klart å skrevet om det før, fordi jeg har vert livredd for å konfrontere disse følelsene igjen. Så beklager at det har gått så lang tid, men er skikkelig vanskeligå se tilbake på, kjenne på de følelsene og den smerten jeg hadde. Men jeg fikk vertfall skrevet litt så det er et godt tegn! Og tusen takk for at du leser min historie. Setter så utrolig stor pris på det.

3 kommentarer

Sara - den australske drømmen

16.08.2012 kl.18:10

så utrolig sterkt! har nå lest hele historien og satt og gråt!! du er sterk

Veronica - vant over kreften

16.08.2012 kl.18:28

Sara: Ååh, tusen tusen takk for det! Setter virkelig pris på å høre sånt!

Laila

16.08.2012 kl.19:16

Du er tøff! Syns du er kjempe flink som klarer å skrive om det. Stå på :)

Skriv en ny kommentar

Veronica - vant over kreften

Veronica - vant over kreften

21, Kvinnherad

Det jeg skriver om har formet meg som person og kanskje andre forstår bedre hvorfor jeg er den jeg er og hvordan jeg har det. Kanskje du kjenner deg igjen?

Kategorier

Arkiv

hits