DET ER VANSKELIG Å SNAKKE OM


Tilbringt mer tid i denne sengen enn hva jeg skulle ønske.

På denne tiden ifjor var jeg sengeliggende med smerter i hele kroppen og skulle ønske jeg kunne nyte sommeren som alle andre, men jeg var låst fast til sengen der både kropp og sinn ble utslitt. Jeg var helt ifra meg at jeg mistet sommeren pågrunn av at jeg var syk- to av mine favoritt ting som jeg elsket mest mistet jeg: sommeren og håret mitt. Idag er jeg glad for at det skjedde den tiden det skjedde, for skulle vi kjørt på vinterføre og hatt de forholdene vinteren bringer med seg fram og tilbake fra Haukeland hadde det nok ikke gått like bra.

Jeg har snakket lenge om at del 12 av krefthistorien min skulle komme, men jeg klarer ikke. Jeg klarer desverre ikke gå innpå det enda. Der handler det om ukene jeg gikk gjennom helvette, sånn som jeg mistet håret mitt og hvordan dagene mine var- det er min største frykt og det gjør for vondt å skrive om enda. Når jeg var på sjekk nå sist, for noen uker siden, tok hele psyken overhånd. Det er ikke bra i det hele tatt for da blir bare alt mye værre, noe jeg vet og har lært- tro meg. For denne gangen måtte jeg jo drikke den kontrasten som gir meg en slik kvalme som jeg assosierer med cellegift-kvalmen og smertene den ga. Så her måtte jeg drikke 11dl av noe jeg får en helt forferdelig kvalme av som bringer opp alle fortrengte minner, følelser og opplevelser om cellegift. Det var for vondt.

Jeg begynte å gråte, ville ikke og skulle ønske jeg bare kunne slippe, snu og dra hjem igjen. Men jeg måtte, jeg måtte sitte her frivillig og presse i meg noe som smakte og bringte fram noe så vondt imens vi kjørte til sykehuset- det var grusomt. Min største frykt er å gjennomgå noe som helst som har med smerten cellegiften ga meg. Jeg hater å være på sykehuset, jeg klarer ikke lukten av de plasterene de bruker når de har tatt blodprøve på deg, jeg ser ned gangen som fører til den lille avdelingen jeg fikk cellegift hver gang og klarer ikke tanken på å kunne gått inn der. Bare dette får tårene til å presse seg på, huff ...

Så det fikk meg til å innse at det er for tdilig for meg. Det er snart gått et år siden jeg gikk gjennom dette og tror faktisk ikke jeg er klar over selv hvor mye det har preget meg. Det er så utrolig tøft. Begynner jeg å sette meg for mye inn i den perioden jeg hadde det verst knekker jeg sammen. Tårene begynner å trille og det går opp for meg hvor jævlig jeg hadde det. Så det som teller nå er at jeg er frisk, går på sjekk hver 3 måned og ting ser bra ut. Nå skal jeg bare nyte sommeren og gjøre maks ut av den med å reise til Tyrkia og Sær-Afrika! Tiden vil nok komme der jeg er klar for å fortelle resten av historien min, men imens for det være godt nok med litt forskjellig som interesserer meg og det jeg vil dele her på bloggen.

Tusen takk til deg som er innom vertfall- er ikke så mangen, men er så glad jeg har noen.


 

3 kommentarer

Laila

23.06.2012 kl.21:28

Jeg syns du er så tøff! Og det at du har delt alt du har delt her på bloggen, er utrolig at du har klart! Det viktigste nå er å få avstand til fjoråret og fokusere på at du har resten av livet ditt forran deg :) Tenk på at det styrker deg litt etter litt, og til slutt kan du fortelle resten av historien din uten at det tar "knekken" på deg. Stå på! Du er en utrolig tøff jente..

Veronica - vant over kreften

26.06.2012 kl.14:44

Laila: Åååh, nå ble jeg glad! Tusen tusen takk for det. Sånne ord varmer såcutrolig mye og jeg setter kjempe masse pris på det. Tusen takk!! <3

Laila

26.06.2012 kl.19:26

:D

Skriv en ny kommentar

Veronica - vant over kreften

Veronica - vant over kreften

21, Kvinnherad

Det jeg skriver om har formet meg som person og kanskje andre forstår bedre hvorfor jeg er den jeg er og hvordan jeg har det. Kanskje du kjenner deg igjen?

Kategorier

Arkiv

hits