Del 11: Den mest smertefulle uken noen gang.



Dette er veldig vanskelig for meg å skrive om selv om det er en liten stund siden. Det kommer nok ikke til å bli så mangen bilder fordi jeg blir helt dårlig av å se gjennom dem. Mamma har tatt en del med mobilen sin og en gang jeg skulle inn å finne et bilde av ett eller annet å vise besta mi kom jeg over alle de bildene og ble skikkelig uvel. Måtte legge vekk telefonen med en gang og har ikke klart å sett gjennom dem enda ... Jeg har mannet meg opp en stund nå for å kunne skrive litt om hva jeg gikk gjennom. Sykehuset, sykepleierene, lukten, maten, sengene, rommene, stativet, blodprøvene, alle stikkene, cellegiften og strålebehandlingen. Jeg kjenner allerede nå bare av å skrive om det får jeg vondt i magen, men jeg skal prøve så godt jeg kan.

Doktor Ekanger snakket om cellegift, hvor mangen kurer, sannsynligvis stråling og hvordan dette kom til å gå og hva det gikk ut på. Jeg fikk alternativ om jeg ville ta eggstokk operasjon og jeg måtte ta en beinmargsprøve for å se om det hadde spredd seg. Jeg tenkte litt att og fram med tanke på eggstokk operasjonen .. Når kroppen blir utsatt for cellegift, som er gift som skal bryte ned kreftcellene i kroppen går det sterkt ut over resten av deg. Noe som kan gjøre at det er en risiko for å bli steril. Tingen var at sjangsen var ikke så stor siden jeg ikke skulle ha så mangen behandlinger, men alikvel "tenk viss..." Så jeg bestemte meg for å være på den sikre siden og bare operere vekk en eggstokk og fryse den ned, for vi har jo to, så vist den jeg har nå er steril kan jeg operere inn den som er fryst ned. Vi er i 2012, så er stor sjangs for at den jeg kan operere inn igjen funker som den skal. Så jeg har et arr rett under navelen og et der eggstokkene ligger på ca 2.5 cm på ene siden og et på ca 1 cm på andre siden. Det er velsig fine arr så jeg er veldig heldig! Plus så har jeg jo det på høgre siden av halsen der de tok biopsi som vises veldig godt på header bilde mitt.

Operasjonen var litt skremmende, men den gikk bra. Smerten når jeg voknet var helt forferdelig grusom! For de må blåse opp magen din for å ikke treffe andre organer under operasjonen, og den luften forsvinner ikke med det første, men lever sitt eget liv og flytter på seg inn i deg. Rundt i magen og opp i skuldrene. Så måtte jeg så sykt på do og var veldig tørst, det var å vondt å reise seg at jeg visste nesten ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Vi var på Kvinneklinkikken som er den gamleste delen av Haukeland. Jeg måtte ligge litt å vente utforbi operasjonssalen, mamma var der heldigvis og støttet meg. Jeg kjenner tårene presse på nå og dette tar veldig tak i meg... Ehm, jeg ble fraktet opp til romme mitt der en sykesøster var med meg. Jeg måtte sånn på do igjen og hun lurte på om jeg trengte hjelp. Jeg måtte ut av rommet og litt opp gangen for å komme innpå denne doen. Jeg skulle jo være tøffere enn toget som vanlig og takket fint nei. Hun stod utforbi doen hele tiden. I det jeg skulle sett meg ned, var jeg skikkelig svimmel kvalm og alt gikk rundt. Det siste jeg husker var at jeg sa "Faen.." *DUNK!* Tror ikke det gikk så lang tid før jeg voknet igjen, men i det jeg voknet sa jeg "Du kødde med meg...?!" Der satt jeg på doen, hadde besvimt og slått hode inn i betong veggen rett ved siden av. På vei ut av doen ble ikke ting bedre.. Sykesøstera stod der og spurte om det gikk fint. Jeg tror ikke det var ord som kom utav munnen min akkurat. Men beina mine kjentes ut som gele, jeg begynte å kaldsvette noe så enormt og datt ned inntil veggen. Det kom sykesøstre ifra alle kanter og de fikk sengen min ut i gangen og innpå rommet igjen. Jeg følte meg helt vekke, totalt bortreist. De stygge sykehusklærne var helt våte og blod begynte å komme til syne gjennom genseren på magen. Joda, opp med genser og noen av operasjonssårene blødde veldig. Det gjorde ikke saken bedre for å si det sånn!

Plasteret under navelen hadde løsnet og du såg at det var mye blod under de to andre. Jeg ble litt bedre, men smerten var helt enorm. Jeg hadde fått paracet og noe greier, men de ville ikke dempe smerte, noe jeg visste fra før av for kroppen min tar ikke så lett opp effekten av tabeletter som på alle andre. Så da ble de en liten dose med morfin intravenøst som heller ikke gjorde noe effekt! Utrolig fortvilende. Måtte overnatte på sykehuset for jeg skulle ta beinmarg dagen etter, noe jeg ikke akkurat såg fram til siden noe sa det var reint helvette og andre ikke enset det en gang. Vi hadde sovet over ifra søndag, operasjon mandag, beinmarg tirsdag og skulle egentlig ha cellegift onsdag, men ble torsdag. 




Det var sykt vanskelig å sove og å få i seg mat. Jeg såg ikke noe fram til beinmargsp. men tenkte det kom til å gå bra. Jeg skulle møte opp litt tidlig og ble kjørt i sengen min helt ned til avdelingen. Ei kjempe søt jente som var student med navnet Guro satt der med meg hele tiden og holdt meg med selskap. For hun lurte på om hun kunne få være med på dette. Hun hadde aldri vert med på det før og jeg likte henne veldig godt så selfølgelig skulle hun få være med! Kjempe søte jente, vi snakket lenge og hun var der hele tiden. Klokken gikk og det var vist byttet om på timene så vi hadde jo sottet der kjempe lenge, nesten to timer. Så ble det min tur og Ekanger skulle gjøre dette. Først var det bedøvelse som er vondt i seg selv, kjennes jo ut som syre du får inn i deg. Jeg måtte ligge på siden som var veldig ubehagelig og vondt siden jeg hadde hatt den operasjoen dagen før. Det første gjorde helt sykt vondt! Kjørte ett eller annet greie inn i beinet for å åpne det for å da kunne ta noe annet å kjøre det inn og få prøve av beinmargen. Men tingen var at etter det første inngrepet trodde jeg han var ferdig, men neida! Kjør på, enda en gang skulle ha kjøre en dings inn i beinet mitt. €%&/()=?#"€#€?=)( !!!! Så vondt det gjorde! Jeg var dårlig nok ifra før så det der var det siste jeg trengte. Når legen min såg hvor dårlig jeg var fant han ut at nei, cellegiften fikk jeg heller ta på torsdag.

Det må være den lengste uken jeg noen gang har hatt. Det var en helt jævlig uke for det stopper ikke der. Torsdagen kom og det var på tide med at jævelskapet som skulle innta kroppen, men først var det blodprøver og få tabeletter jeg måtte ta underveis og etterpå kuren. Det gikk greit med første kur, men så ble jeg bare dårligere og dårligere. Jeg var totalt ødelagt og trodde jeg skulle stryke med. Hadde aldri trodd jeg hadde en så høy smerteterskel for herregud så mye smerte. Jeg ble dårligere og dårligere etter jeg var ferdig. Det var påskeferie og kreftavdelingen på sykehuset var de nesten ingen og jeg måtte flyttes til en helt ny en. Jeg var så dårlig og klarte nesten ikke spise eller drikke. Mamma var der hele tiden og det hjalp veldig på. Stakkars mamma ...

Fredagen kom og jeg var enda dårligere, jeg spydde om natta og fikk nesten ikke sove. Alt var helt jævlig, et reint helvette. Hvordan operasjonen, beinmargsp. og cellegiften påvirket kroppen var bare en stor kamp. Stakkars kroppen min hadde så mye å bli kvitt at den sleit seg jo ut og jeg låg der og kjente på det. Tårene svir i øynene nå fordi det er noe av det vondeste jeg har vert med på. Tingen var at jeg hadde ikke fått nok væske sånn at kroppen fikk skyllt giften ut skikkelig. Så den var inn i meg i kamp om kroppens forsvar imens jeg låg og vrei meg i smerte. Jeg ville jo bare hjem! Til sengen min, romme mitt og kjenne den tryggheten.. Når lørdagen kom, ble jeg tøffere enn toget igjen!

to be continued ..




3 kommentarer

releasethebeast

25.04.2012 kl.14:37

du er sterk! stå på vidre!

mennesker som deg innspirerer meg <3

Veronica Eidsvik

25.04.2012 kl.17:10

releasethebeast: Sånt får meg til å smile!! Tusen takk for det, setter pris på det <3

releasethebeast

25.04.2012 kl.20:35

så bra. krysser fingrene og håper det går bra med deg :)

Skriv en ny kommentar

Veronica Eidsvik

Veronica Eidsvik

21, Kvinnherad

Det jeg skriver om har formet meg som person og kanskje andre forstår bedre hvorfor jeg er den jeg er og hvordan jeg har det. Kanskje du kjenner deg igjen?

Kategorier

Arkiv

hits