Del 10: "Jeg hater den parykken!"

Det var en utrolig lang og tff tid se hret forsvinne sagte men sikkert. Jeg hadde allerede vert innom frisren p Haukeland og snakket med Jan, det var noe av det frste vi gjorde. Han er en helt fantastisk frisr som har jobbet der i over 20 r. Han er utrolig flink og har vert veldig stttende! Jeg fikk blader se gjennom og var ikke mangen jeg likte ... Vi fant en som var ganske lik fargen jeg hadde, men lengd og fasong var totalt feil! Den var selflgelig ikke lang nok, ingenting var. Parykker er dyrt og siden det nrmet seg sommer burde jeg ta en av syntetisk hr snn at det ikke ble for varmt. Den kostet rundt litt over 7000, men du fr dekket ganske mye av nav. Men siden jeg var over 18 fikk jeg bare dekket en og mtte betale full pris vist jeg skulle ha flere- helt idiotisk! Er du syk s er du syk, du mister det mest femenine med deg selv og fordi du er over 18 s m du betale en hyere pris for f en bedre selvflelse opp i alt det vonde?! Latterlig.

Fletten min ble tynnere og var nesten ikke mer igjen av til slutt.. den mtte vekk, alt mtte vekk. Jeg ville ikke, klarte ikke, hadde ikke lyst, ville ikke slippe taket! Men jeg mtte .. Da var det fram med saks og klippemaskin. Det var en som stod meg veldig nr da, men enda nrmere n som gjorde det for meg. Jeg ville sitte med ryggen til speilet og lyden av maskinen var grusom. Det jeg hadde fryktet s lenge mtte jeg gjennom,uansett! Jeg grein faktisk ikke. Jeg var sikker p det skulle knekke sammen i grt og bli helt delagt, men nei, ikke da- senere ... Det sg faktisk ikke s verst ut, bedre enn forventet og det var en lettelse ikke mtte ha noe bekymre seg over lengre eller ha s lite hr igjen. Sg jo ikke ut! Sg ut som Gollum ......

S n var jeg blitt en "Armygirl" som min storebror kalte det. Han hadde spurt over i lengre tid nr jeg skulle bli det og det var noe jeg dryet lengst mulig for kunne si at jeg var. Det var noe utrolig tungt som var borte ifra skuldrene mine n og det var deilig. Jeg tror ikke det gikk s innp meg nr jeg klippet det lille som var igjen av fordi det hadde gtt s lang tid for mistet alt sammen. Det hadde vell gtt s pass innp meg at alt ville forsvinne til slutt og jeg ikke hadde noe valg. Men tiden etterp og tiden n er tung og vanskelig, er bare s glad jeg slipper den dumme parykken mer!

Parykken hatet jeg. Jeg klarte ikke plassere den skikkelig, f den til se ut som mitt ekte hr, den hadde ikke lengden og var bare ikke fin! Men selflgelig ikke .. for det frste s var det ikke mitt hr, den kunne aldri vert like fint som mitt hr eller hatt min lengd. Jeg mtte ve meg p plassere den og klippet litt p den for f den til se mer "ekte" ut. Sg noen andre at det ikke var mitt hr? Ganske f. Sg noen andre at det ikke var like langt? Veldig f. Tenkte noen andre over at det sg ut som en parykk? Sikkert noen, men ikke mangen. Det var tanker som plaget meg veldig lenge og tenkte p hele tiden nr jeg gikk med den. Det var kjipt nr jeg mtte ut blandt folk for da mtte jeg ta p meg det dritet. Det frste jeg gjorde nr jeg kom hjem var jo ta den av g med lue, hele tiden. Jeg klarte ikke g uten, for det var vanskelig nok innse selv i speilet hvordan jeg s ut og hvor lang vei jeg hadde igjen g.


P begge desse bildene har jeg parykk

Jeg hatet den parykken. Den satt ikke fint p, ble drit lei den samme frisyren, lei av stresse med f den til sitte skikkelig p og at den var s varm og stram g med. Jeg ville virkelig g uten, men jeg klarte ikke- blikkene, reaksjonene, snakkingen og tankene folk kom til f av meg, jenta som hadde s langt hr og n er skallet. Ingen er vandt med se ei jente uten hr s selflgelig hadde det blitt reaksjoner og folk som snur seg. Men det hadde ikke jeg klart, jeg vet ikke hvordan jeg skulle taklet det. Jeg er jo ikke vandt med folk som gir meg masse oppmerksomhet p den mten eller at jeg er et navn som er mye p deres lepper, det skremte meg veldig. Men jeg hadde ei fantastisk jente som heter Silje jeg s mye opp til og snakket en del med. Hun var helt utrolig og hjalp veldig p med hvordan jeg flte meg og at jeg ville vre like sterk som henne! Men hun skal jeg fortelle om senere.

Jeg flte meg jo ikke som meg selv lengre, ikke n heller - langt ifra! Det er en stor del av meg som mangler og det er faen meg ikke lett, det skal jeg love deg. Hret mitt har vert en stor del av meg gjennom hele livet s ble det tatt s fort ifra meg, bare revet utav henden mine p den mten. Jeg misunner alle jenter jeg ser med langt hr. Det gjr vondt, stikker i magen og hjerte, et tomrom blir fylt med mrke og smerte og jeg vil bare snu meg og grte. Jeg hadde en gang s fint hr ... et hr jeg kanskje aldri fr igjen. Det er et veldig srt tema enda og nr folk rundt meg begynner snakke om det eller klage p hret sitt vil jeg ikke hre det. Vertfall ikke klagingen for du har faen meg ingenting klage over, du har vertfall hr!! Fint langt hr .......

Jeg hadde kun sagt til mine nrmeste at jeg hadde ftt kreft for jeg ville ikke at det skulle bli et tema som folk snakket om i denne lille kommunen, for her sprer det jo seg som ild i trt gras. Det var vanskelig nok si det til bare noen, s om alle andre og skulle vite det ble bare for mye. Jeg hadde jo nok tenke p fra fr av! Men s kom den tid der jeg ikke ville mer, jeg ville ikke g med parykken eller skjule hvem jeg egentlig var n og hva jeg gikk gjennom. Jeg mannet meg lenge opp til ha en photoshoot med Sandra. Hun var s utrolig snill som ville ta bilder av meg og det ble noen bra bilder. Jeg ville bruke det som profilbilde p facebook. Vist jeg hadde gtt ut blandt folk med s lite hr uten at noen hadde blitt forberedt p det hadde jo reaksjonene blitt ganske store, s jeg ville vertfall forberede mine venner p facebook at: "Hei, det er snn jeg ser ut n, her er jeg!"

Dette bilde la jeg ut den 5.okt en kveld og var drit nervs. Jeg hang ikke nedp, hadde vondt i magen, tanker og flelser krasjet inn i meg og jg mtte bare lukke igjen pc'en g ta en dusj for roe meg ned. Nr jeg var ferdig satt jeg lenge og sg p berbaren som lg p sengekanten. "Herregud .. hva tenker folk n? Hva kan de ha sagt?" Jeg slo den p og kom innp. Jeg hadde ftt mangen kjempe fine kommentarer, mangen "likes" og ble helt overveldet. Jeg fikk trer i ynene, magen knep seg sammen og jeg visste ikke om jeg skulle le eller grte. Det kom mer og mer kommentarer og folk som likte bilde mitt, de skryt av meg, sa hvor sterk og nydelig jeg var og at det ikke hadde noe si om jeg hadde langt eller kort hr. Det var s mye p en gang og jeg satt nesten ikke nedp madrassen. Jeg har nesten 90 stk som liker det og over 70 fantastiske kommentarer, ifra bare kjente til gode venner. Jeg fr trer i ynen hver gang jeg leser gjennom, dere er s fantastiske! Noe dere forsatt er! Fler dere bare pusher og pusher selvtilitten min mer og mer p fram for jeg sliter s mye med det selv. Jeg prver s godt jeg kan ta alt innp meg som dere sier, virkelig! Jeg setter s utrolig stor pris p det, dere aner ikke. Tusen tusen takk, igjen


Parykk her ogs

I del 11, vist jeg klarer det, tenke jeg begynne fortelle om behandlings tiden, cellegidt, strling osv.




2 kommentarer

Silje - sht

16.04.2012 kl.13:55

jeg ser opp til deg veronica <3 helt utrolig hvor sterk du har blitt! du skriver s vondt, og det viser virkelig at du er modig

Veronica Eidsvik

17.04.2012 kl.21:37

Og jeg ser opp til deg <3 Mye pgrunn av deg at jeg er blitt s sterk, men tusen takk for det, ste gode deg!

Skriv en ny kommentar

Veronica Eidsvik

Veronica Eidsvik

21, Kvinnherad

Det jeg skriver om har formet meg som person og kanskje andre forstr bedre hvorfor jeg er den jeg er og hvordan jeg har det. Kanskje du kjenner deg igjen?

Kategorier

Arkiv

hits