Del 10: "Jeg hater den parykken!"

Det var en utrolig lang og tøff tid å se håret forsvinne sagte men sikkert. Jeg hadde allerede vert innom frisøren på Haukeland og snakket med Jan, det var noe av det første vi gjorde. Han er en helt fantastisk frisør som har jobbet der i over 20 år. Han er utrolig flink og har vert veldig støttende! Jeg fikk blader å se gjennom og var ikke mangen jeg likte ... Vi fant en som var ganske lik fargen jeg hadde, men lengd og fasong var totalt feil! Den var selfølgelig ikke lang nok, ingenting var. Parykker er dyrt og siden det nærmet seg sommer burde jeg ta en av syntetisk hår sånn at det ikke ble for varmt. Den kostet rundt litt over 7000, men du får dekket ganske mye av nav. Men siden jeg var over 18 fikk jeg bare dekket en og måtte betale full pris vist jeg skulle ha flere- helt idiotisk! Er du syk så er du syk, du mister det mest femenine med deg selv og fordi du er over 18 så må du betale en høyere pris for å få en bedre selvfølelse opp i alt det vonde?! Latterlig.

Fletten min ble tynnere og var nesten ikke mer igjen av til slutt.. den måtte vekk, alt måtte vekk. Jeg ville ikke, klarte ikke, hadde ikke lyst, ville ikke slippe taket! Men jeg måtte .. Da var det fram med saks og klippemaskin. Det var en som stod meg veldig nær da, men enda nærmere nå som gjorde det for meg. Jeg ville sitte med ryggen til speilet og lyden av maskinen var grusom. Det jeg hadde fryktet så lenge måtte jeg gjennom,uansett! Jeg grein faktisk ikke. Jeg var sikker på det skulle knekke sammen i gråt og bli helt ødelagt, men nei, ikke da- senere ... Det såg faktisk ikke så verst ut, bedre enn forventet og det var en lettelse å ikke måtte ha noe å bekymre seg over lengre eller å ha så lite hår igjen. Såg jo ikke ut! Såg ut som Gollum ......

 

Så nå var jeg blitt en "Armygirl" som min storebror kalte det. Han hadde spurt over i lengre tid når jeg skulle bli det og det var noe jeg drøyet lengst mulig for å kunne si at jeg var. Det var noe utrolig tungt som var borte ifra skuldrene mine nå og det var deilig. Jeg tror ikke det gikk så innpå meg når jeg klippet det lille som var igjen av fordi det hadde gått så lang tid for å mistet alt sammen. Det hadde vell gått så pass innpå meg at alt ville forsvinne til slutt og jeg ikke hadde noe valg. Men tiden etterpå og tiden nå er tung og vanskelig, er bare sååå glad jeg slipper den dumme parykken mer!

Parykken hatet jeg. Jeg klarte ikke plassere den skikkelig, få den til å se ut som mitt ekte hår, den hadde ikke lengden og var bare ikke fin! Men selfølgelig ikke .. for det første så var det ikke mitt hår, den kunne aldri vert like fint som mitt hår eller hatt min lengd. Jeg måtte øve meg på å plassere den og klippet litt på den for å få den til å se mer "ekte" ut. Såg noen andre at det ikke var mitt hår? Ganske få. Såg noen andre at det ikke var like langt? Veldig få. Tenkte noen andre over at det såg ut som en parykk? Sikkert noen, men ikke mangen. Det var tanker som plaget meg veldig lenge og tenkte på hele tiden når jeg gikk med den. Det var kjipt når jeg måtte ut blandt folk for da måtte jeg ta på meg det dritet. Det første jeg gjorde når jeg kom hjem var jo å ta den av å gå med lue, hele tiden. Jeg klarte ikke gå uten, for det var vanskelig nok å innse selv i speilet hvordan jeg så ut og hvor lang vei jeg hadde igjen å gå.


På begge desse bildene har jeg parykk

Jeg hatet den parykken. Den satt ikke fint på, ble drit lei den samme frisyren, lei av å stresse med å få den til å sitte skikkelig på og at den var så varm og stram å gå med. Jeg ville virkelig gå uten, men jeg klarte ikke- blikkene, reaksjonene, snakkingen og tankene folk kom til å få av meg, jenta som hadde så langt hår og nå er skallet. Ingen er vandt med å se ei jente uten hår så selfølgelig hadde det blitt reaksjoner og folk som snur seg. Men det hadde ikke jeg klart, jeg vet ikke hvordan jeg skulle taklet det. Jeg er jo ikke vandt med folk som gir meg masse oppmerksomhet på den måten eller at jeg er et navn som er mye på deres lepper, det skremte meg veldig. Men jeg hadde ei fantastisk jente som heter Silje jeg så mye opp til og snakket en del med. Hun var helt utrolig og hjalp veldig på med hvordan jeg følte meg og at jeg ville være like sterk som henne! Men hun skal jeg fortelle om senere.

Jeg følte meg jo ikke som meg selv lengre, ikke nå heller - langt ifra! Det er en stor del av meg som mangler og det er faen meg ikke lett, det skal jeg love deg. Håret mitt har vert en stor del av meg gjennom hele livet åså ble det tatt så fort ifra meg, bare revet utav henden mine på den måten. Jeg misunner alle jenter jeg ser med langt hår. Det gjør vondt, stikker i magen og hjerte, et tomrom blir fylt med mørke og smerte og jeg vil bare snu meg og gråte. Jeg hadde en gang så fint hår ... et hår jeg kanskje aldri får igjen. Det er et veldig sårt tema enda og når folk rundt meg begynner å snakke om det eller klage på håret sitt vil jeg ikke høre det. Vertfall ikke klagingen for du har faen meg ingenting å klage over, du har vertfall hår!! Fint langt hår .......

Jeg hadde kun sagt til mine nærmeste at jeg hadde fått kreft for jeg ville ikke at det skulle bli et tema som folk snakket om i denne lille kommunen, for her sprer det jo seg som ild i tørt gras. Det var vanskelig nok å si det til bare noen, så om alle andre og skulle vite det ble bare for mye. Jeg hadde jo nok å tenke på fra før av! Men så kom den tid der jeg ikke ville mer, jeg ville ikke gå med parykken eller skjule hvem jeg egentlig var nå og hva jeg gikk gjennom. Jeg mannet meg lenge opp til å ha en photoshoot med Sandra. Hun var så utrolig snill som ville ta bilder av meg og det ble noen bra bilder. Jeg ville bruke det som profilbilde på facebook. Vist jeg hadde gått ut blandt folk med så lite hår uten at noen hadde blitt forberedt på det hadde jo reaksjonene blitt ganske store, så jeg ville vertfall forberede mine venner på facebook at: "Hei, det er sånn jeg ser ut nå, her er jeg!"

Dette bilde la jeg ut den 5.okt en kveld og var drit nervøs. Jeg hang ikke nedpå, hadde vondt i magen, tanker og følelser krasjet inn i meg og jg måtte bare lukke igjen pc'en å gå å ta en dusj for å roe meg ned. Når jeg var ferdig satt jeg lenge og såg på berbaren som låg på sengekanten. "Herregud .. hva tenker folk nå? Hva kan de ha sagt?" Jeg slo den på og kom innpå. Jeg hadde fått mangen kjempe fine kommentarer, mangen "likes" og ble helt overveldet. Jeg fikk tårer i øynene, magen knep seg sammen og jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Det kom mer og mer kommentarer og folk som likte bilde mitt, de skrøyt av meg, sa hvor sterk og nydelig jeg var og at det ikke hadde noe å si om jeg hadde langt eller kort hår. Det var så mye på en gang og jeg satt nesten ikke nedpå madrassen. Jeg har nesten 90 stk som liker det og over 70 fantastiske kommentarer, ifra bare kjente til gode venner. Jeg får tårer i øynen hver gang jeg leser gjennom, dere er så fantastiske! Noe dere forsatt er! Føler dere bare pusher og pusher selvtilitten min mer og mer på fram for jeg sliter så mye med det selv. Jeg prøver så godt jeg kan å ta alt innpå meg som dere sier, virkelig! Jeg setter så utrolig stor pris på det, dere aner ikke. Tusen tusen takk, igjen


Parykk her også

I del 11, vist jeg klarer det, tenke jeg å begynne å fortelle om behandlings tiden, cellegidt, stråling osv.




 

2 kommentarer

Silje - sht

16.04.2012 kl.13:55

jeg ser opp til deg veronica <3 helt utrolig hvor sterk du har blitt! du skriver så vondt, og det viser virkelig at du er modig

Veronica Eidsvik

17.04.2012 kl.21:37

Og jeg ser opp til deg <3 Mye pågrunn av deg at jeg er blitt så sterk, men tusen takk for det, søte gode deg!

Skriv en ny kommentar

Veronica Eidsvik

Veronica Eidsvik

21, Kvinnherad

Det jeg skriver om har formet meg som person og kanskje andre forstår bedre hvorfor jeg er den jeg er og hvordan jeg har det. Kanskje du kjenner deg igjen?

Kategorier

Arkiv

hits