Del 9: "Det vokser jo ut igjen!"

Jeg visste ifra begynnelsen at dette kom til å bli en utrolig vanskelig kamp. Å miste noe av det kjæreste jeg hadde som jeg hadde spart på siden jeg var ei lita jente. Dette kom til å bli noe av det vanskeligste og mest jævlige jeg noen gang kom til å gå gjennom. Og det var det.

Sånn som på bilde over var sånn jeg måtte gå til slutt fordi håret var blitt så tynt oppå hode at du såg hodebunnen. Så da måtte jeg gå med lue eller caps hele tiden når jeg skulle ut blant folk for å sjule hva jeg gikk gjennom. Hadde alltid håret i flette og den ble bare mindre og mindre. Jeg klarte bare ikke å slippe taket ...


På dette bilde vises hodebunnen min veldig godt i virkeligheten.

Jeg har tatt mangen bilder så det ser ut som om jeg har mye hår og er frisk og fin, men nei. Jeg hadde for mye hår til å gå med den parykken jeg hatet, så ble ganske varmt lengden når jeg gikk med lue når sommeren nærmet seg. Tingen var at det var slitsomt å sjule seg selv, hva som egentlig foregikk og som skjedde med meg. Det var vanskelig å gå uten lue hjemme, la folk rundt meg se hvordan jeg så ut og hva som var i vente. Frisøren min på Haukeland som heter Jan, en fantastisk flink mann som har støttet meg mye, sa egentlig ifra begynnelsen av at jeg burde fjerne alt- men det var uakseptabelt. Ikke faen.


Tatt samtidig som bildet over.

Håret mitt, det var det jeg var redd for. Jeg er en sterk person og visste behandlingen kom til å bli veldig tøff og jeg kom til å komme meg gjennom det, men å miste tryggheten min kom til å bli jævlig. Det som var så utrolig vanskelig med det er at det var få som virkelig hadde forståelse for det, hvor grusomt det var for meg, hun høye med det lange brune håret, å miste noe så verdifullt. Mangen sa: "Det vokser jo ut igjen! Det viktigeste er at du blir frisk. Det er jo bare hår.." Ja, helt fullt og klar over det- tro meg! Og det er faen meg ikke bare hår, det var det fineste jeg hadde! Til slutt ble jeg så lei av å høre det der, det vrei seg inn i meg og jeg ble rett og slett sint. Tror du ikke jeg er fullt klar over at det vokser ut igjen? Men har du sett håret mitt eller!? Det er nesten over en meter langt og 20 år med sparing er borte, da kan du bare glemme å ta såå lett på det og si " Det vokser ut igjen!"

Jeg var takknemlig og helt utrolig glad for at jeg kom til å overleve denne kampen, at jeg hadde vert så heldig! Men det var rett og slett hell i uhell. Det er vanskelig for alle jenter å miste håret, men når du har den lengden jeg hadde blir alt så mye annerledes. Det er en så lengre vei å gå igjen og en enda større kamp og nå det målet med å komme gjennom å miste så mye hår som jeg gjorde. Det hadde vert en helt annen ting om jeg hadde hatt det ned til skuldrene, da hadde ikke det å spare til den lengden vert så langt borte. Men den blir evig langt borte når det kommer til å ta opp til 6 år for å nå samme lengd jeg hadde og da er 26 og kanskje ikke kler så langt hår lenger.



Så langt, tykt, sundt og fint... jeg hadde noe folk misunnet meg for og noe ikke "alle" andre hadde! Det var det nydeligste jeg hadde og gjorde noe med selvtillitten min ingenting annet kunne gjort. Det er så vanskelig og akseptere at nå er alt borte.... og det er det forsatt ..

 

to be continued

 


Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Veronica Eidsvik

Veronica Eidsvik

21, Kvinnherad

Det jeg skriver om har formet meg som person og kanskje andre forstår bedre hvorfor jeg er den jeg er og hvordan jeg har det. Kanskje du kjenner deg igjen?

Kategorier

Arkiv

hits