Del 8: Kreften tok ifra meg det vakreste jeg hadde


(alle bildene er tatt i 2010)

Håret mitt. For alle som kjenner meg godt, vet at håret mitt var noe at det fineste og vakreste jeg hadde. Jeg har spart helt siden jeg var liten jente og har aldri hatt kort hår. Var jo redd for å gå til frisøren!

Jeg tok mer og mer vare på det for vert år. Jeg lærte forskjellige små ting som gjorde at håret mitt ble sterkere, tjukkere og finere. Det var ingenting annet som fikk meg til å føle meg mer fin enn håret mitt og det beste av alt var at mitt hår var ekte. Jeg var den høye jenta med det laange brune håret. Men hva er jeg nå?

Det første som slo meg når jeg fikk beskjden om at jeg hadde fått kreft var å ta tak i håret mitt, holdt rundt det og kunne ikke tro at alt var snart borte etter så mangen år sparing. Mitt kjære vakre hår kom til å forsvinne litt og litt og plutselig er alt borte. Hvordan skal jeg klare det opp i alt dette!?


(Bildene er tatt i slutten av 2010)

Håret mitt var på en måte mitt "comfort blanket". Jeg følte jeg kunne gjemme meg bak det og det var håret mitt folk såg og synst var fint når de fikk øye på meg. Hørs helt domt ut, men sånn var det faktisk. Selvtillitten var ikke på topp da, men jeg klarte meg, håret mitt hjalp utrulig på.

Det var helt jævlig å miste håret mitt, helt grusomt. Det er noe av det vanskeligste jeg noen gang har vert gjennom. Jeg skal ikke legge ut bilde over hvordan badegulvet såg ut etter jeg hadde børstet håret mitt, for det blir for fælt- både for meg og deg. Jeg gråt mer over håret mitt enn hva jeg gjorde over at jeg hadde fått kreft, for jeg kom jo til å overleve, men fikk ikke tilbake igjen det samme håret.

Håret begynte sakte men sikkert å falle av, litt og litt. Det begynte vel skikkelig etter 4 eller 5 cellegiftbehandling. Jeg gikk mye med flette for å ikke gå å dra ut hår hele tiden. Ene uken sov jeg i flere dager med samme fletten for jeg ville ikke miste mer. Men da hadde det tovet seg bak i hode på meg og lugget så jeg måtte ta den ut og det kom mer hår enn noen gang. Håret mitt var så tykt den gangen at det tok jo aldri slutt, trodde ikke det var mulig å ha så mye hår. Det var verst når og etter jeg hadde dusjet og når jeg skulle børste det. Det sluttet aldri å komme hår, tårene bare rant og rant. Det gjorde så alt for vondt.


(helt i slutten av 2010 og helt i begynnelsen av 2011)


Og det gjør forsatt så alt for vondt så jeg må slutte av her...

to be continued

4 kommentarer

Silje Haugland Tvedt

30.03.2012 kl.16:23

Jeg kjenner meg sånn igjen i det du skriver. Å miste håret var grusomt. Håret mitt var det som holdt selvbilde mitt oppe! Jeg mistet jo håret etter bare første kuren. Forferdelig. Vil aldri gå gjennom det igjen

Britt-Elin

30.03.2012 kl.17:04

Så bra du skriv!!! Eg forstår veldig godt kva du meine, for du var veldig fin med da langa og alltid velstelte hår! Men eg kan ikkje forstå korlies det var for deg å missta da. Du sa tidleg at du var redd for da, og eg håpar du huskar kva eg sa. Drit i håret, da veks ut att, det er livet som er viktig!!! Og da meine eg! Men du har klart deg veldig bra gjennom heila greio, stolt over deg!!!Og så eg du berre kjempefin med det korte flotte håret du har no.

På bilde øverst i bloggen har du fått litt hår, du er knalltøff!!!

Forsett å skriv!

Mamma

30.03.2012 kl.21:36

Det du skriver treffer veldig. Har jo vert med deg på denne vonde reisen og forstår godt det med håret, men for meg er du den vakreste..... med eller uten hår <3

Zhyaan

02.04.2012 kl.16:46

Det var utrolig trist å lese dette :( Jeg kan virkelig skjønne hvor sinnsykt ille det må ha vært for deg..

Håper du en dag får det vakre håret tilbake. Og hvis du ser slik ut som på headerbildet er du fortsatt nydelig og vakker utifra det jeg ser. Masse lykke til <3<3

Skriv en ny kommentar

Veronica Eidsvik

Veronica Eidsvik

21, Kvinnherad

Det jeg skriver om har formet meg som person og kanskje andre forstår bedre hvorfor jeg er den jeg er og hvordan jeg har det. Kanskje du kjenner deg igjen?

Kategorier

Arkiv

hits