Del 8: Kreften tok ifra meg det vakreste jeg hadde


(alle bildene er tatt i 2010)

Hret mitt. For alle som kjenner meg godt, vet at hret mitt var noe at det fineste og vakreste jeg hadde. Jeg har spart helt siden jeg var liten jente og har aldri hatt kort hr. Var jo redd for g til frisren!

Jeg tok mer og mer vare p det for vert r. Jeg lrte forskjellige sm ting som gjorde at hret mitt ble sterkere, tjukkere og finere. Det var ingenting annet som fikk meg til fle meg mer fin enn hret mitt og det beste av alt var at mitt hr var ekte. Jeg var den hye jenta med det laange brune hret. Men hva er jeg n?

Det frste som slo meg nr jeg fikk beskjden om at jeg hadde ftt kreft var ta tak i hret mitt, holdt rundt det og kunne ikke tro at alt var snart borte etter s mangen r sparing. Mitt kjre vakre hr kom til forsvinne litt og litt og plutselig er alt borte. Hvordan skal jeg klare det opp i alt dette!?


(Bildene er tatt i slutten av 2010)

Hret mitt var p en mte mitt "comfort blanket". Jeg flte jeg kunne gjemme meg bak det og det var hret mitt folk sg og synst var fint nr de fikk ye p meg. Hrs helt domt ut, men snn var det faktisk. Selvtillitten var ikke p topp da, men jeg klarte meg, hret mitt hjalp utrulig p.

Det var helt jvlig miste hret mitt, helt grusomt. Det er noe av det vanskeligste jeg noen gang har vert gjennom. Jeg skal ikke legge ut bilde over hvordan badegulvet sg ut etter jeg hadde brstet hret mitt, for det blir for flt- bde for meg og deg. Jeg grt mer over hret mitt enn hva jeg gjorde over at jeg hadde ftt kreft, for jeg kom jo til overleve, men fikk ikke tilbake igjen det samme hret.

Hret begynte sakte men sikkert falle av, litt og litt. Det begynte vel skikkelig etter 4 eller 5 cellegiftbehandling. Jeg gikk mye med flette for ikke g dra ut hr hele tiden. Ene uken sov jeg i flere dager med samme fletten for jeg ville ikke miste mer. Men da hadde det tovet seg bak i hode p meg og lugget s jeg mtte ta den ut og det kom mer hr enn noen gang. Hret mitt var s tykt den gangen at det tok jo aldri slutt, trodde ikke det var mulig ha s mye hr. Det var verst nr og etter jeg hadde dusjet og nr jeg skulle brste det. Det sluttet aldri komme hr, trene bare rant og rant. Det gjorde s alt for vondt.


(helt i slutten av 2010 og helt i begynnelsen av 2011)


Og det gjr forsatt s alt for vondt s jeg m slutte av her...

to be continued

4 kommentarer

Silje Haugland Tvedt

30.03.2012 kl.16:23

Jeg kjenner meg snn igjen i det du skriver. miste hret var grusomt. Hret mitt var det som holdt selvbilde mitt oppe! Jeg mistet jo hret etter bare frste kuren. Forferdelig. Vil aldri g gjennom det igjen

Britt-Elin

30.03.2012 kl.17:04

S bra du skriv!!! Eg forstr veldig godt kva du meine, for du var veldig fin med da langa og alltid velstelte hr! Men eg kan ikkje forst korlies det var for deg missta da. Du sa tidleg at du var redd for da, og eg hpar du huskar kva eg sa. Drit i hret, da veks ut att, det er livet som er viktig!!! Og da meine eg! Men du har klart deg veldig bra gjennom heila greio, stolt over deg!!!Og s eg du berre kjempefin med det korte flotte hret du har no.

P bilde verst i bloggen har du ftt litt hr, du er knalltff!!!

Forsett skriv!

Mamma

30.03.2012 kl.21:36

Det du skriver treffer veldig. Har jo vert med deg p denne vonde reisen og forstr godt det med hret, men for meg er du den vakreste..... med eller uten hr <3

Zhyaan

02.04.2012 kl.16:46

Det var utrolig trist lese dette :( Jeg kan virkelig skjnne hvor sinnsykt ille det m ha vrt for deg..

Hper du en dag fr det vakre hret tilbake. Og hvis du ser slik ut som p headerbildet er du fortsatt nydelig og vakker utifra det jeg ser. Masse lykke til <3<3

Skriv en ny kommentar

Veronica Eidsvik

Veronica Eidsvik

21, Kvinnherad

Det jeg skriver om har formet meg som person og kanskje andre forstr bedre hvorfor jeg er den jeg er og hvordan jeg har det. Kanskje du kjenner deg igjen?

Kategorier

Arkiv

hits