Del 7: Hadde jeg kreft eller ikke? Tiden hadde aldri gått så seint før.


(Mitt fantastiske hår! Bilder tatt i 2010)

Vi kom hjem og det var vanskelig å tenke over at jeg faktisk kanskje var syk, at jeg kanskje hadde kreft. Jeg hadde vert uten jobb i nesten et halvt år siden jeg mistet den fordi de gikk konkurs, sendt inn 10 søkander på forskjellige plasser, ingen jobb og nå dette? Jeg tenkte å ha et friår, jobbe opp penger og kanskje reise, skole, flytte eller noe annet året etter. Leve livet! Men nei ...

Pappa var utolmodig, mamma var utolmodig og ikke minst jeg. Pappa ringte dagen etter, men ingen svar. Han ringte torsdagen igjen og fikk svar av ei kontor dame. Han kom opp og fortalte meg at han hadde snakket med ei som sa at det hadde komt svar inn på mappen min, men legene hadde gått hjem så fikk sikkert svar imorgen. Hun hadde og sagt at alt såg bra ut, ikke skjønne pappa hva det ville si men så gikk han ned og telefonen min ringte.

Jeg hadde en enorm klump i magen som ikke sluttet å vokse. Jeg kjente på kroppen og følelser jeg aldri hadde kjent før. Jeg var redd, nervøs, fortvila og helt ifra meg. Livredd var jeg.

"Hei, er det Veronica jeg snakker med? Snakket med faren din isted så jeg ville ringe og snakke med deg også."

Javell, helt greit. Snakk i vei tenkte jeg. Ville bare vite svaret på om livet mitt skulle bli snudd på hode snart eller ikke.

"Vi har fått svar innpå her, det ser bra ut men du får vite imorgen hvilken type behandling du skal få"

Alt stoppet opp. Hva i helsikken sa nettopp den dama der?!Jeg spurte:

"Så det du sier er at jeg har kreft og får vite imorgen hvilken behandling jeg skal få for å bli bedre?"
"Ja, jeg har egentlig sagt for mye som jeg ikke har lov til, men skal legge ved en lapp sånn at de vet du har fått beskjed."


(Var på ball med en kompis ifra millitæret, begynnelsen av januar 2011)

Stakkars dame, hun ville jo bare gi meg svaret så jeg slapp og vente helt til imorgen for å vite om jeg hadde det eller ikke. Jeg er glad for at hun sa det, men ikke glad for det hun sa.Jeg bet meg i leppa, klumpen i magen ble bare større og større og jeg latet som ingenting.

"Det er utrolige flinke! Så dette kommer til å gå kjempe bra, Veronica. Vi skal ta godt vare på deg og du kommer jo til å bli helt frisk!"

Jeg kjente tårene presset på, klumpen i magen holdt på å sprenge og jeg klarte ikke å tenke helt klart. Halsen min ble mer og mer tørr, føltes ut som hele kroppen skulle sprenge på grunn av alle følelsene som gikk gjennom meg!

"Hva med håret mitt? Jeg har så utrolig langt hår og det kommer til å bli så vanskelig å miste det!"

"Vi har hadde nettopp en jente her med langt brunt hår som deg og hun har klart det kjempe bra. Det er ikke så vanskelig som det høres ut som når du er midt oppi det. Hun klarer seg kjempe fint!"

Jeg klarte ikke ta det til meg, prøvde å avslutte samtalen og la på.

Hele verden datt nettopp i hode på meg og klumpen i magen sprakk ....

 

Jeg fikk litt panikk. Jeg måtte finne mamma, noen! Jeg var oppe på rommet mitt og sprang ned trappen ropte etter mamma men ingen svar, kun pappa i kjelleren som svarte.

"Hva er det!? Mamma er ikke hjemme nå."
"I-i-ingenting, må snakke med henne ......"

"Veronica, hva er det for noe!!?"

Så kom pappa springene opp trappa, såg på meg og jeg stod der rett opp og ned og klarte ikke si noe. Han gik mot meg og klemte rundt meg.

"Jeg har kreft ....."

Stemmen min sprakk, tårene fosset ut og jeg klarte ikke stå oppreist. Pappa holdt godt rundt meg, tok meg med bort i sofaen og  stivholdt i meg. Vi satt der og gråt sammen, det var utrolig rart ... Følelsene sprang om kapp gjennom hode mitt og kroppen min føles så annerledes ut. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, gjøre eller tenke. Det gjorde så vondt, så utrolig vondt. Jeg kommer til å miste alt det lange, nydelige, fine håret mitt jeg har spart så evig lenge på. Fy faen så jævlig dette kom til å bli

En tanke slo meg:

"Herregud, jeg har jeg virkelig kreft, det kan ikke være mulig...."

og tårene forsette å trille.



To be continued...

 

 

(Bildene som ikke er av meg er lånt ifra Google)

5 kommentarer

Silje Haugland Tvedt

24.03.2012 kl.22:02

Du skriver så vondt. Jeg gråter nå! Er så glad du kom deg gjennom det <3

24.03.2012 kl.22:11

Du er virkelig sterk, Veronica!

Veronica Eidsvik

25.03.2012 kl.03:19

Silje Haugland Tvedt: Ååh, Silje! Jeg har vert på gråten selv, vanskelig å holde tårene tilbake. Mye takk til deg at jeg kom så godt gjennom det. Hadde en så fantastisk person som deg å se opp til <3

Veronica Eidsvik

25.03.2012 kl.03:19

Anonym: Tusen tusen takk, sette virkelig pris på da!

Zhyaan

02.04.2012 kl.16:50

åååh, dette fikk meg til å gråte!

Skriv en ny kommentar

Veronica Eidsvik

Veronica Eidsvik

21, Kvinnherad

Det jeg skriver om har formet meg som person og kanskje andre forstår bedre hvorfor jeg er den jeg er og hvordan jeg har det. Kanskje du kjenner deg igjen?

Kategorier

Arkiv

hits