Del 6: "Vi har fått tilbake litt av resultatene ifra biopsien...."



Vil bare rette opp i noe først med å si at jeg sov over på Haukeland dagen i forveien før biopsien pågrunn av at jeg måtte ta noen blodprøver. Så da kom min kjære Julie på besøk til meg så da satt vi på romme mitt på sykehotellet og såg Burlesque. Kjempe snillt av henne å komme og støtte meg! Ily, miss you

-

Mamma og pappa kom jo dagen etter, men meg og mamma måtte jo sove over på Haukeland, men det var ingen ledige rom så vi endte opp på et venteværesle oppe i Kreftavdeling sør. Det var dyster stemning og bare masse gammle mennesker som var der. Har sittet mye der å ventet .. Det var ikke akkurat en fryd å være der, men sykepleierene var utrolig hyggelige så det hjalp veldig på.

Vi satt og ventet en god stund. Det var en sofa der som jeg lå i, ble veldig trøtt av all ventingen og hadde ikke akkurat sovet godt så jeg låg og halvsov i sofaen. Plutselig kom både legen min Ekanger inn og en annen dame lege og en sykepleier. De satt seg ned og var veldig alvorlige. Jeg reiste meg opp og prøve å kvikne litt til. Ekanger begynte å snakke ...

"Vi tror nok desverre at det er kreft du har fått, lymfekreft."

Han begynte å snakke om noe som het Non Hodgkins Lymfom og at det var veldig vanlig. Opp til 80-90 prosent ble helt friske. Alt stoppet opp. Halsen ble helt tørr, tårene presset på og det første jeg gjorde var å ta tak rundt mitt kjære nydelige hår. Jeg fikk presset fram:

"M-mister jeg alt håret mitt...?!"
"Ja, det kommer du nok til å gjøre. Men øyenbryn og øyenvipper komme du ikke til å miste, veldig lite vertall."

Jeg kunne ikke tro mine egne ører. Kjentes ut som hele verden datt i hode på meg og hele kroppen ble fylt med syre. Alt gjorde vondt og jeg ble så redd. Herregud, mitt kjære hår som jeg har spart på helt siden jeg var lita jente og aldri har klipt mer enn 5 cm av! Jeg var jo redd for å gå til frisøren! Jeg bare satt der, tankene strømmet gjennom hode mitt og jeg klarte ikke å skjønne det skikkelig. Meg?? Jeg er jo helt frisk og oppegående, får aldri feber en gang og er så sjeldent syk, HVORDAN KAN JEG KANSKJE HA KREFT?


Ante ingen fare, trodde jeg var heelt frisk ...

Han snakket og snakket, jeg prøvde så godt jeg kunne å høre etter. Mamma satt ved siden av meg, helt stiv og sa nesten ingenting. Det der var verken behagelig for meg eller henne å høre. Stakkars mamma, datteren hennes hadde mest sannsynligvis kreft ... Han snakket om at det var mest sannsynlig, men de hadde ikke fått hundre prosent svar på det enda, måtte vente noen dager til. Ekanger nevnte både cellegift, mulig stråling, hvor mangen kurer og hvilke kurer. ABVD het kuren jeg skulle få, vist jeg hadde kreft.

Vi fikk reise hjem etter at vi hadde fått beskjeden og fikk hundre prosent svar når resultatet var helt ferdig. En liten stemme inn i hode mitt prøvde å få meg til å slappe av, tenke at det var selfølgelig ikke kreft, ikke meg. Det var en lang reise hjem, mangen tanker surret rundt i hode mitt .. hadde jeg ikke vert gjennom nok vondt fram til nå?

Dette var en tirsdag og var usikkert på hvilken dag vi kom til å få svar. Tror aldri tiden har gått så treigt noen gang. Jeg må avslutte her. Dette er veldig tungt for meg å skrive om og er vanskelig å holde tårene tilbake. Såå .. to be continued dear readers .. 


Meg og min kjære herlige nevø Adrian. Ser ikke plasteret så godt på halsen der, men var der jeg tok biopsien

 

Én kommentar

Nerea!

20.03.2012 kl.17:31

Veronica! Ikkje kjenne eg deg så godt men du er skikkelig modig. Da skal du ha :) Trist å lesa om! Håpa alt vil gå bra med deg, da vil da jo og gjer. Du er eit utrulig fin jenta med longt hår / kort hår uansett. Klem :)

Skriv en ny kommentar

Veronica Eidsvik

Veronica Eidsvik

21, Kvinnherad

Det jeg skriver om har formet meg som person og kanskje andre forstår bedre hvorfor jeg er den jeg er og hvordan jeg har det. Kanskje du kjenner deg igjen?

Kategorier

Arkiv

hits